La meg være, for den jeg elsker har kalt på meg,

Og for meg har han åpenbart tegn på gode nyheter.

Og han har gjort de subtile betydningene klare for meg,

Med sikkerhet, da han avdekket sløret.

Han ga meg å drikke, og jeg ville ofre meg for den som ga meg å drikke.

Sannelig, til Gud tilhører den vinen.

Og han løste lenkene etter å ha blitt testet,

Og skjenket meg alle slags generøsitet.

Og i kjærlighet klargjorde han min hensikt og min tilstand,

Med fromhet holdt han meg unna klander.

Min tid gikk i kunnskap og fromhet,

Og i det hinsidige, til oppholdets bolig.

Og da karavanens veileder ledet meg,

Til renhetens skråning, mellom Ramat.

Jeg svarte ham, og bøyde ikke tøylene mine

Til en baktaler eller folk av klander.

Og det er nok for meg at jeg er ved døren,

På terskelen, til oppstandelsens dag.

Spør meg, for kjærlighet er min kunst og min tilstand,

Og jeg har blitt, å min venn, en tjener.

Vi var til stede med dem ved Dinis vin,

Som skyene regnet ned på dem.

Og i deres rus vitnet de ikke til en annen,

Og mellom dem er det et tegn fra Herren.

Et tegn som peker på Hans tilfredshet i hvert øyeblikk,

Og de frykter ikke angerens konsekvenser.

For dem er det rikelige gaver av nåde,

Ved hvilke de oppnådde lederskapet.

Kanskje med dem vil vi nå hagenes bolig,

Og Profeten vil lede oss, veiledere av veien.

Måtte Allah velsigne ham hvert øyeblikk,

Og hans familie, som morgenens due kurrer.